Når jeg nu setter meg til for å prøve å tegne et bilde av det som er min barndom – slik jeg har oppbevart den i mitt minne – så er det med en underlig følelse av at dette er en historie om meg selv skrevet til meg selv og for meg selv. Hvem andre vil ha interesse av mine erindringer? Vil noen ha noen som helst glede av hva jeg kan ha opplevd som jentunge i en forlengst tilbakelagt førkrigstid? Allikevel, så rart det enn kan høres, så gir jeg meg ivei, ut på en lang reise, bakover i tiden, innover i erindringen, nedover til bunns i mitt eget snodige lille skattkammer.
Det er en drøm dette, en mange år gammel drøm. Kanskje bare en ren egoistisk drøm om å få ”leve litt om igjen” en tid som står for meg som ganske rosenrød, i alle fall trygg og god og glad, hvor jeg opplevde et godt liv, en god barndom. Jeg tror jeg vil kalle meg selv et lykkelig barn.
I dag er det 27.desember 2007. Jeg er fireogåtti år i dag. Jeg sitter i ro og i deilig fred i min vakre julepyntede stue her på Ris. Går jeg opp i 2.etasje kan jeg se helt ut til Bunnefjorden, og for alltid vil dét landskapet dra meg tilbake til omgivelser hvor jeg hadde det så såre godt.
Hvorfor vil jeg så gjerne ut på denne reisen da? Hva er det som drar meg tilbake til barndommens sødmefylte jordbærsteder? Det var ingen spesiell barndom, den var bare min. Og jeg trekkes mer og mer mot det som var – ja, jeg kan faktisk gripe meg selv i å lengte tilbake til barndomslandet.
Så nu heiser jeg seil og legger utpå.
