>> KOLOFON FORLAG AS
  Bygdøy Allé 21
0262 Oslo
Telefon: 22 82 51 00
Telefaks: 22 82 51 01
E-post: post@kolofon.no
 
Din handlekurv er tom
  Nettbutikk >> Skjønnlitteratur >> Skuespill >> Tid og teater

Tid og teater

Blindgater - Et godt hode - Drømmen om Gunilla
ISBN 978-82-300-0948-2

Stian Sørlie
 

HER OG NÅ

Kunsten er tidløs, men kunstverkene skifter ansikt og uttrykk med tiden. Teatret er – innlysende nok – helt avhengig av å vise et ansikt og et uttrykk som harmonerer med samtidens smak på det sted virksomheten utfolder seg. Det som vises – og blir populært – behøver ikke ha det fjerneste med kunst å gjøre. Det er rikelig nok at det enten pirrer folks sanser på en behagelig måte, eller treffer tidens ideer og fordommer på en måte som publikum oppfatter som en avspeiling av egne fornemmelser.

Det skal derfor ikke så mange årene til – ja, kanskje ikke år engang – før et teaterprodukt får patina, eller rett og slett vond lukt, virker utdatert, og må legges bort for godt. Noen få dramatikere tåler tidens tann, fordi de makter å produsere kunst innenfor dette temmelig ukunstneriske medium. Men så redde er teatrene for ikke å treffe sitt publikum her og nå – man kan forstå dem, liv eller død følger av treffsikkerheten – at selv ikke disse få blir sluppet igjennom uten å ha blitt shinet opp i tidens stil. Ofte brutalt, ikke sjelden lar instruktøren opphavsmannen slå seg selv på munnen.

De tre delene denne boken består av er noenlunde jevngamle og handler, hver på sin måte, om tid. Om tid som går og om tid som tilsynelatende stanser opp. De to spillene viser forhåpentligvis også, at det i en dramatisk tekst med ambisjoner med hensyn til form er noe bestandig.

Det essayistiske innlegget, Blindveier, er hentet fra min bok Teater i blinde, som utkom i 1969, og inneholdt teaterkritikker og kommentarartikler fra årene før. Temaet i essayet er den bedrøvelige mangelen på forståelse teatrene den gang viste for betydningen av å stimulere frem en levende, norsk samtidsdramatikk. Det dramaturgene ved våre toneangivende teatre isteden gjorde, var å reise rundt i verden med handlevesken sin og sikre seg små og store suksesser fra det lille og store utland. Og det de hadde handlet inn, produserte de trøstig ved sine teatre her hjemme, i sikker forvissning om at skulle man finne noe som var verd å sette opp, så var det der ute i det fremmede.

Eller man børstet støvet av en klassiker. Eller plukket en bestselgerroman, som ble «dramatisert» og produsert under den berømte prosaforfatterens navn – som drama. Hjemlig produserte teatertekster ble sett på med den dypeste skepsis eller direkte oversett.

Grunnen til å ta det gamle essayet frem igjen, er at de forholdene som beskrives er til forveksling lik forholdene i norsk teater i dag. Tiden ser ut til å ha stått stille. Man tror fremdeles at suksess bare kan hentes ute i det fremmede, ved å klusse med klassikere så de blir moteriktige, eller ved å presentere berømte prosaforfattere som forfattere av dramatiske tekster de ikke har skrevet. Nyskrevne, seriøse norske dramatekster føles mer belastende enn velkomne. Om noen forandring har skjedd så er det til det verre.

Det Åpne Teater, som i en periode tok tak i problemet, ble et pauseinnslag. Og fremdeles er situasjonen den at ingen repertoaransvarlig ser ut til å ha tatt inn over seg betydningen av det bedrøvelige faktum at uten nyskrevne, norske teatertekster, eksisterer det ikke noe levedyktig norsk teater.

ET GODT HODE ble skrevet i begynnelsen av 60-årene, og er altså ca. 50 år gammelt. Stykket er et godt eksempel på en teatertekst som virker noe gulnet i ytre form, men som behandler evige spørsmål om skyld og rett og straff. For ikke å snakke om maktforhold og maktutøvelse.
Stykket var mitt debutarbeid, det ble antatt av Nationaltheatret i november 1964 og satt på spilleplanen med Gunnar Olram som instruktør. Men før prøvene kom ordentlig i gang orket ikke Odd Borg, som hadde fått rollen som Bøddelen i stykket, å leve lenger, og tok sitt liv på loftet bak Amfiscenen, der stykket skulle spilles. Produksjonen ble lagt ned.
Stykket fikk likevel et liv – etter døden, kunne man si – noe som ikke er alminnelig med nyskrevne, norske teatertekster.
Oppstandelsen skjedde med urpremiere på Det Norske Teatret i 1968, i oversettelse av Einar Økland. Dette mirakel kunne man takke Svein Erik Brodal og Gudrun Waadeland og deres Bikubeinitiativ for.
I 1969 fikk det enda et kort sceneliv. Stykket ble oversatt til nederlandsk – det var da altså blitt transformert fra Et godt hode, via Eit godt hovud til Een goed hoofd – og oppført på Studentteatret i Haag.

DRØMMEN OM GUNILLA ble skrevet etter et kort, men hektisk møte under en kunstnerfest i Stockholm i mai 1965. Det var simpelthen en takk for en hyggelig opplevelse, tenkt som et TV-spill. Som riktignok aldri ble realisert. Kanskje fordi det aldri ble sendt til noen som kunne tenkes å produsere det.
Stykket forteller oss – enten vi nå vil tro det eller ikke – at sterke følelser kan stanse tiden. Iallfall for en stund.

 
   
 Skriv ut 
Pris:278  Antall:  
 
5 av 11
Motta nyheter om Kolofon?
skriv din e-mail her:
 
Pressen skriver :
Haiku om fjell
Gjennom den tradisjonelle japanske diktforma haiku, fylgjer vi fjella gjennom livet eller livet gjennom fjella. 
Grunnlov og frihet
Er grunnlov og frihet turtelduer eller erkefiender? Historien om 1814 og den frihetsgivende grunnlovsakten er velkjent.
Relaterte artikler:
En mann for dronninger
Marius og månen
To Aker Brygge-spill
Tre enaktere:
Veien inn i labyrinten
4 bagateller
Pålogging til vår nettbutikk:
Brukernavn/
E-post
Passord:
Bli Kolofon kunde   
har du glemt ditt passord?
trykk her
Forsiden | Nettbutikk | Kontakt

© Copyright 2006 Kolofon, Utviklet av Assist2net.no.

Søk Forsiden Forsiden Søk Send Mail Sidekart